Jeg har alltid kjent på en form for skam. Ikke bare fordi jeg har opplevd å gå meg vill i mitt eget moralske kompass, men også fordi jeg bærer med meg mine forfedres skam og hva fornorksingspolitikken gjorde med deres selvfølelse og identitet. Vi arver våre forfedres skam og vi bærer alle på en sosial arv, en usynlig baggasje, formet av familie, nærmiljø, utdanning og samfunnsforhold.
I min arbeidsprosess jobber jeg på tvers av ulike medier og utforsker deres materialitet, og hvordan de fungerer som virkemidler. For meg handler det om å sanse, undre seg, være nysgjerrig og bidra til å skape en mer inkluderende og rettferdig verden.
Sosial arv er ikke statisk- den kan både videreføres og brytes.
Historisk sett har mange minoritetsgrupper blitt usynliggjort i samfunnet på grunn av systematisk diskriminering, fordommer eller maktstrukturer. Ved å utfordre disse holdningene og strukturene ønsker jeg å synliggjøre hvor viktig det er å være bevisst egne fordommer og reflektere over egen rolle i å opprettholde eller motvirke denne usynliggjøringen.
Gjennom en serie iscenesatte fotografier stiller jeg spørsmål ved hvordan kveners plass i det norske kunstfeltet eller samfunnet formes av usynlige strukturer og forventninger.
Denne prosessen viser en fotoserie hvor jeg i fotografier har iscenesatt meg selv og ulike objekter.
Et kunstnerisk oppgjør, en visuell refleksjon over synlighet, tilhørighet og retten til å fortelle sin historie.
Inspirert av Frances Borzello sin bok Å se seg selv (1999) og Nancy Kitchells Mitt ansikt dekket (Bestemors gester), 1972-73, bruker jeg meg selv og min arv i iscenesettelsen. Dialoger som kan virke både selvstendige og i relasjon til hverandre Et pågående prosjekt som startet våren 2025.
Fotografiet av min far på fisketur Finnmarksvidda refererer til at en stor del av den kvenske identiteten var basert på fiske, deres nærhet til naturen og dens resurser.
Iscenesettelse med utgangspunkt i objekter som kontekst for å gi rom for refleksjon omkring identitet og tilhørighet. Klærne i kisten hadde jeg på meg i barnehagen. I dag får barnehagebarn kvensk språkopplæring og det er lagt inn i læreplaner. Lobbene er ikke direkte kvenske, men det var kun min bror og jeg som hadde de der jeg vokste opp. Disse er nyinnkjøpte, et forsøk på å fjerne skam og hente frem stolthet. De blir meningsbærende for meg. Et pågående prosjekt som startet våren 2025.
1. januar 2025 ble det innført nye regler for garnfiske for å unngå fisk under minstemål.
I denne prosessen har jeg brukt blekkets egenskaper i et abstrakt uttrykk for å formidle kvensk kultur og identitet.
Det ville vært et stort tema rundt familiens middagsbord i Skallelv,
hvor de livnærte seg av fiske.
Tittel: Garnfiske - en svunnen tid Materiale: Sort blekk, papir str. 40x 50 cm, plassert på manipulert fotografi Teknikk: Kombinasjon av kleksografi og forflytning av stoff År: 2025